Siden blogg.no føler for å være skikkelig teit og unødvendig og ikke vil la meg bruke renatehamm som bloggnavn, forlater jeg denne bloggen og dens teite, überfjortise navn, og går heller over til bloggr. Så skal vi se hvor lenge jeg holder ut der.
Hvis du har stalkertendenser og har lest forrige innlegg (her på bloggen tilnevnes dem som sjekker bloggen jevnt som "stalkere", da "fast leser" høres ut som et blad for damer i overgangsalderen (ikke det at jeg tror at jeg har noen stalkere - det er jeg altfor kjedelig til (jeg liker paranteser ♥♥♥) ) ) så skrev jeg at jeg har det med å ikke tenke før jeg snakker. Dette er veldig sant, men nå har det seg slik at jeg sjelden tenker før jeg gjør ting også. De er kanskje ikke verdens beste egenskaper, men i mitt forsvar så skjer det ikke så ofte som det skjer med visse andre personer hvis hårsekker produserer produkter av lysere slag enn mine egne. Men selv jeg som omtrent blir svarthåret om vinteren, så har jeg mine øyeblikk, jeg også. Shocker, I know. Men det skjer, oftere og oftere, om jeg ikke tar helt feil. Og disse tilfellene har det ved å ha publikum også. Av og til folk jeg gjerne skulle hatt et bedre førsteinntrykk på, av og til mennesker som jeg ser hver dag og disse vil altså passe på at jeg aldri glemmer det. Men det som overskriften sikter til, er en hendelse som skjedde for et par måneder siden. Det var torsdag, og Anne og jeg hadde gått den forferdelige veien ned fra skolen til Senteret. Denne strekningen er veien fra Helvetes dypeste hull, og er kjedeligere enn nynorsk. Så jeg var ikke i verdens beste humør, noe som har med å skje når jeg blir tvunget til å gå, men så også nevnte Anne en evne til å muntre meg opp enten ved å lage lyd, si noe utrolig dumt eller tryne så kraftig at man tror man skal dø av latter. Så vi to kom oss inn på Spar og fikk med oss noe kakemiks og -pynt, og i en blanding av sjokoladeabstinenser og at det var ikke så veldig lenge siden jeg fikk reguleringen på, så kjøpte jeg meg en sjokoladepudding på boks. Det er en sånn type med aluminiumsaktig lokk og fylt til randen med vaniljesaus. Dette er også en sånn type som ikke tåler å bli forsiktig mistet i bakken. Men dette tenkte ikke jeg over, og puttet den i lommen. Dette ble min gulrot for den forferdelige strekningen som går fra Senteret opp til Anne. Destinasjonen ble nådd, og jeg fisket opp sjokoladepuddingen fra lommen uten å legge merke til at den hadde komt i pubertetet, nådd den tiden av måneden og menset ut over hele lommen. Jeg satt nå bare der ved kjøkkenbordet og spiste sjokoladepudding mens Anne koste seg med å lage sjokoladekaken vi hadde planlagt lenge å lage sammen. Men så kom den tiden på dagen da jeg tenkte at mine foreldre kanskje ville ha meg hjem, og gikk for å hente mobilen. Som lå i jakkelommen. Samme lomme som sjokoaldepuddingen.
Det må ha vært litt av et syn for Anne. Først står hun der og lager kake og greier, før hun hører noen rope fra gangen "OH MY GOD! KØDDER DU MED MEG?!". Deretter kommer jeg stormende inn, og mellom pekefingeren og tommelen bærer jeg en smartphone dekket av vaniljesaus.
På samme måte som vann har det med å komme seg inn i øret når du bader, greier vanilje saus på en eller annen uforklarlig måte i komme seg inn i høytaleren på en HTC HD2 når sjokoladepuddingkopper har et lite uhell i jakkelommen på en parkas fra Only. Så nå blir hver samtale bestående av en haug med "Hæ?!"-ing, før den andre blir irritert og legger på, mens den mumler noe om å sende en melding i stedet. Noe som passer meg helt ypperlig, med tanke på hvor sosialt klein jeg er.
Overskriften (som forresten må leses med en liten melodi på det siste ordet for å unngå at jeg ser ut som om jeg faktisk er den alderen jeg er og derfor har en forkjærlighet for å bruke litt for mange vokaler) sier vel sitt. Nå som jeg går i tiende klasse og har mer ansvar med skolen og andre elskverdige ting, tenkte jeg at jeg like godt kan begynne å dele halvsarkastiske, langtrukne, intetsigende blogginlegg som få andre enn min egen mor som leser, og enda færre som faktisk bruker det som en underholdningskilde. Det syns jeg var en god idé da jeg egentlig burde brukt fritiden til å få opp min elendige mattekarakter, men bare er femten år og har derfor innebygd dårlig dømmekraft. Men det ser ut til at mine jevnaldrende ser ut til å klare å blogge mer eller mindre hver dag, så hvorfor skulle ikke jeg klare det? Men så har vi jo det faktum at jeg ikke er så lik andre mennesker; i tillegg til å ha en munn hvis røntgenbilde ser ut som en scene fra en av Saw-filmene, hater jeg dubstep, liker dyr bedre enn mennesker og er sosialt tilbakestående. Sistnevnte er en egenskap jeg har mange personlige erfaringer som kilde, der noen eksempler skal forbli udelt på bloggen - la oss bare si at det innebærer å ikke tenke før man snakker.
Anyhorse - det blir sikkert ikke oppdatert med den høye frekvensen jeg gjerne skulle ha hatt, men det skjer. Kanskje. Av og til. Men jeg kan love deg én ting: På et eller annet punkt på denne bloggeodyssen, vil du bli fornærmet. Enjoy.
I dette sekund sitter jeg på et ganske så nyryddet rom, med døren lukket, en klokke som tikker høyere enn Big Ben på nyttårsaften (ikke det at jeg vet om den gjør det, hadde bare vært litt kult om den tikket drithøyt slik at alle hørte det over all fyllelarmen), med tærene pillende på en ustemt gitar som igjen ligger vedsiden av en halvspist godte pose. Og hvorfor i all verdens navn og rike er det en halvspist godtepose ved siden av meg? Jo, svaret på det er også det neste punktet på min ATM-liste: Og med tungespissen lett lekende på et sting ved høyre hjørnetannmanglendehull i munnen min. Nei, jeg har ikke blitt badass og bestemt meg for at det neste store en rebelsk tenåringsjente kan gjøre er å sy igjen kjeften for å vise at hun nekter å svare på den vestlige verdens spørsmål om selvforandring og å bøye seg etter autoritetens krav om antiorginalitet blandt morgendagens håp (igjen: Jeg aner ikke om det virkelig finnes et spørsmål om selvforandring og å bøye seg etter autoritetens krav om antiorginalitet blandt morgendagens håp, men det hørtes passende rebelsk ut for hvite, middelklasseunger som har gått tom for ideer), jeg har heller ikke gått bananas med en saks og bestemt meg for at underleppe er for pyser. Nei, jeg har bare verdens jævligste tannoppsett. I følge min kjære, 49 år og 364 dager gamle mor var jeg sein med tannfellingen, og i følge min egen hukommelse mistet jeg min første tann i tredje klasse, noe som skjedde ved hjelp av dårlig dømmekraft og gammelt steinhardt godteri. Og etter et liv med mer eller mindre stolthet over mellomrom mellom firkantede fortenner og et konstant ønske om å få regulering, tenkte jeg at jeg sikkert ikke trengte uansett. Men så i sommer fikk jeg beskjed om at nå syns de det var morsomt å plassere togskinnene i munnen på meg. I 10. klasse. Og så kjent som året-du-piner-deg-gjennom-med-eksamenspress-langt-opp-i-eggstokkene-og-bare-overlever-med-drømmer-om-ballet-til-sommeren. Ufrivillig blingbling på ballet? SIGN ME UP. Men før de kunne sette på reggisen, måtte de gjennomføre noe som har et så vakkert, appelerende, ugroteskt navn som BLOTTLEGGING AV HJØRNETENNER. BLOTTLEGGING AV HJØRNETENNER betyr en liten stor operasjon der de først mumifiserer deg og desinfiserer alt som heter hud, før de legger bind over øynene dine for å unngå å brenne ut øynene dine i samme slengen, alt dette bare for å sette deg i den rette, livredde stemningen. Deretter setter de et par tusen bedøvelsessprøyter, før det skjærer ut en liten bit av ganen din på hver side og så setter på en liten gullkjede med lim, før de syr deg sammen og gir deg et par piller og et lykke til. Alt dette fordi hjørnetennene dine er noen rævhull som bestemmer seg for å gjøre sitt beste i planking og legge seg i en 45-graders vinkel i munnen din. Slik at snille onkel Odontolog må feste nevnte gullkjeder for å dra dem på plass igjen, ved at reguleringstannlegen fester gullkjedene i den kommende reguleringen og den vil altså dra hjørnetennene på plass med en gjennomsnittsfart på ca 1 mm/måneden.
Så nå har jeg levd med sting og gull i munnhulen, og på en kost som innebærer mer eller mindre flytende/lettygget mat. Ergo: Jeg er nesten alltid sulten. Og det må jeg være i ca. to uker til, ettersom om nøyaktig en uke settes reguleringen på og jeg må fortsette på samme kost. Tror jeg skal ønske meg gebiss til jul.
Et smårandom bilde av en sau ettersom det ikke frister så veldig å illustrere innlegget med selvutløser og leppen dratt opp i pannen.
Ettersom jeg har bestemt meg for å begynne å blogge igjen - og mest sansynlig tatt meg vann over hodet - tenkte jeg at jeg skulle bytte ut det gamle designet fra februar med et nytt et, med nye, freshe bilder av meg selv de to leserne kan kose seg med. Men ettersom søsteren min fant ut at det å slette bilder på speilreflekskameraet er den beste hevnen siden det regnet frosker i Israel, ble ikke det særlig aktuelt. Derfor tenkte jeg at jeg skulle melde meg på www.blackdoll.blogg.no's designkonkurranse (sistnevnte har laget design for bl.a. tcmn og tuvaw), som et alternativ til å stresse med Photoshop og Picasa selv...
Man kan vel si at jeg alltid har vært mer eller mindre rarannerledes. Om det har noe med det faktum at jeg kastet meg selv utfor kanten på stellestativet som baby og det eneste som hindret meg fra å spre rosa babyblod utover hele baderomsgulvet var en heldig plassert bleiepakke, vites ikke, men jeg er som jeg er, om det har noe med superstuntet mitt eller ikke. Mamma kan for eksempel dele historier om ekstrem aktivitet i en gyngestolaktig dings jeg hadde da jeg var bittelitt litt eldre enn superstuntet, om å ta meg med på besøk til en gammel nabodame av oss i Sverige, bare for å være vitne til at jeg spyttet ut maten og tørket av med servietten. Ellers hadde jeg det gøy med å dra en kompis av storesøsteren min rundt etter øret, rope "FILMJÖLK" (svensk for "kulturmelk") etter en uheldig gutt som ikke kunne noe for at navnet hans ble uttalt som "Fiiilip", og dra til storesøsteren min fordi hun også ville ha den fineste, blå kjolen i hele universet, slik at hun mistet den ene fortannen - som vi forresten aldri fant igjen.
Men etterhvert som jeg har blitt eldre, og mer normal sofistikert, har jeg lært at hvis man ikke oppfører seg som en pensjonist som bare kan snakke i 4 desibel og ikke kan bevege mer en øyebryn og munn, blir man sett rart på og mottar noen himlende øyne hvis man er så uheldig å gå på en helt allminnerlig norsk ungdomsskole. Jeg kan med stolthet i brystet si at jeg har mottat utallige rare blikk og "koselige" kommentarer. Men, hvem har ikke blitt kommentert på ungdomsskolen? Man kan ikke bli likt av alle, og hvis man prøver, blir man kalt "falsk" og blir nesten enda mindre likt.
Noe som jeg kanskje ikke er helt normal i heller, er musikksmaken min. Mens andre hørte på Madcon, hørte jeg på Tokio Hotel. Mens andre hørte på Lil' Wayne, hørte jeg på Paramore. Mens andre hører på Bruno Mars, hører jeg på Taylor Swift.
Og ettersom den ubiologiske søsteren min, Ane, sier at hun ikke hører på Taylor Swift fordi musikken går for sakte, først og fremst, skal jeg didikere dette innlegget til henne; med mine fire favoritt saktesanger for tiden og beskjed om å shove it.
Cher - Haven't seen the last of me
Taylor Swift - Forever and Always (Piano Version)
Christina Perri - Jar of Hearts
Christina Aguilera - Bound to You
Om bare jeg hadde hatt sterkere fingre, slik at jeg faktisk kunne spille piano, og ikke bare sitte der og ikke få trykket ned tangentene...
